Min fødselshistorie =)

Kl 06.15 morgenen den 11.februar (dagen etter termin), våknet jeg av at jeg måtte på do. Dette var jo blitt en del av de daglige rutinene som høygravid, for blærekontroll var nesten blitt et fremmedord. Nei, det var ikke snakk om at jeg ikke klarte og holde meg, men det var hun i magen, og ikke jeg som bestemte når jeg måtte gå. Du og du som jeg gledet meg til å få tilbake kontrollen over dette!

Men tilbake til historien. Etter at jeg var ferdig, og kom meg tilbake i seng følte jeg at jeg var litt småkvalm. Da klokken viste 06.22 kom den første rien. Det var absolutt ingen tvil om at det var en rie, og av en eller annen grunn begynte jeg å riste i beina. Dette vekket også opp Marcus, og sånn startet den dagen. Lå og tittet på klokken, og riene kom faktisk jevnt over med 5 min mellomrom, men varte ikke mer en 15-30 sek hver gang.

Vi stod opp og spiste frokost, og satte oss til i sofaen foran lerretet og tittet på serier og filmer. Jeg fant ut at jeg måtte finne en stoppekloppe-app til telefonen, og fant frem pen og papir. Her skulle riene holdes styr på. Sakte men sikkert ble de kraftigere, men varigheten stabiliserte seg ikke. Rundt kl 12.00 ringte jeg til sykehuset og snakket med jordmor der, og de noterte seg at ting hadde begynt å skje og at muligheten for at jeg ville komme inn denne dagen absolutt var til stede. Fikk beskjed om at ting kom til å ta lang tid, og det var bare å smøre seg meg tålmodighet.

Vi koste oss hjemme vi, spiste litt snop og fant ut at vi skulle se på Matrix-filmene. Marcus var kjempegod, og lagde mat til meg, fant drikke og passet på så jeg hadde det best mulig. Da middagstiden nærmet seg fant jeg ut at jeg kanskje ikke skulle spise noe meg masse farger og krydder, for har jo hørt om de som blir veldig kvalme og kaster opp av smertene. Så matvalget falt på fiskepinner med poteter, enkelt og greit. På dette tidspunktet begynte også riene å ta seg opp litt, og jeg begynte å måtte puste gjennom de. Så på papiret hvor jeg holdt kontrollen på riene at de nå kom litt sjeldnere, ca 8 min mellom hver, men nå begynte de å vare rundt ett min hver gang. Følte at det var på tide å snakke med sykehuset igjen.

Nok en gang fikk jeg vel egentlig bare beskjed om at det tok tid for førstegangsfødende, noe jeg var fullstendig klar over. De noterte seg tidene, og jeg fikk beskjed om å ringe igjen når de stabiliserte seg litt mer. Satte meg ned i sofaen igjen, og var så heldig at jeg klarte å sove litt. Var ikke snakk om mer enn 15 min, og det gjorde utrolig godt. Da jeg våknet igjen ble Matrix Reloaded satt på for å få tiden til å gå litt fortere. Tok ikke lang tid før jeg virkelig måtte konsentrere meg gjennom riene, og da klokka passerte 19.30 hadde jeg fått nok. Jeg kastet meg på telefonen til sykehuset igjen, fortalte hvordan det lå an, og nok en gang prøvde hun seg på at det tok langtid som førstegangsfødende. Da klarte jeg og spytte ut av med noe som dette: ”Jeg er fullstendig klar over at det kan ta lang tid som førstegangsfødende, men nå har jeg gått hjemme her med rier siden ca klokken halv syv i dag tidlig, dvs tretten timer. Jeg er nå allerede på overtid i forhold til førstegangsfødende i familien min tidligere. Jeg selv ble født rundt tolv timer etter første antydning til noe, og jeg er ikke komfortabel med å gå her hjemme stort lenger uten å få vite hvordan ståa faktisk ligger an!”  Jordmora i andre enden hørtes litt paff ut, og etter litt kunne hun gi meg beskjed om at det var greit at jeg kom inn på en kontroll nå når det gikk mot natt slik at jeg visste om det snart ville skje, eller om jeg måtte smøre meg med tålmodighet. Hun understreket opp til flere ganger at jeg kunne måtte dra hjem igjen, og jeg prøvde så høflig jeg kunne å fortelle henne at det var helt greit, og takke for at jeg fikk komme inn.

Vi begynte sakte men sikkert å snu oss rundt hjemme, fylte opp med mat og vann til kattene, tømte kattedo, slå av alt som skulle skrus av, og finne tak i de siste tingene som skulle puttes i fødebagen. Vi stresset ikke akkurat, og trodde vel egentlig begge at vi måtte dra hjem igjen etter undersøkelsen. Da klokken var ca 20.30, var vi fremme på Ullevål. Vi parkerte på baksiden, og ruslet rundt til inngangen. Måtte ha ett par stopp for å puste på veien, men var ellers i fin form enda. Da vi kom inn var begge jordmødrene i resepsjonen opptatt, så jeg ble stående å bruke Marcus som støtte i gangen for å puste meg gjennom et par rier mens vi ventet. Leverte fra meg papirer, og fikk beskjed om å sette meg for å vente litt. Etter noen minutter kom det ei dame og ropte oss opp, og vi ble tatt med inn på et undersøkelsesrom. Må ærlig innrømme at det å legge seg ned på en benk og sprike med beine sånn absolutt ikke er noen drømmesituasjon, men da jeg fikk beskjeden om at jeg var 4-5cm var jeg egentlig bare utrolig happy. Vi slapp å dra hjem! Jeg var nå i aktiv fødsel, og skulle skrives inn på fødeavdelingen. Klokken var blitt 20.45.

Oppe på fødeavdelingen ble vi tatt imot av en utrolig hyggelig jordmor, og ført inn på fødestuen vår. Vi fikk en av de største på avdelingen med badekar. Det syntes jo jeg passet bra, for jeg ville jo prøve varmt vann som smertelindring. Jeg fikk utlevert en sykehustrøye, en nettingtruse og en monsterstor bleie jeg måtte ha på meg etter å ha vært på do og tatt en dusj. Må ærlig innrømme at den dusjen var både utrolig god, og utrolig slitsom på samme tid. God fordi det var lettere å slappe av under riene, men slitsom fordi det kicket riene mine litt mer i gang. Det varme vannet gjorde rett og slett slik at riene ble kraftigere og lengre. På dette tidspunktet bestemte jeg meg for at å bruke badekar som smertelindring ikke var så aktuelt likevel.

Vel ferdig i dusjen var det på tide å hoppe inn i det svært sexy sykehusantrekket, og komme seg opp i senga. Her ble jeg koblet opp til en maskin som holdt oversikt over riene mine og pulsen til vesla. Det var også vaktbytte hos jordmødrene på dette tidspunktet, og både jeg og Marcus syntes det var synd at hun som tok i mot oss måtte dra. Noe senere kom den nye jordmora inn, og vi ble egentlig bare sittende å stirre på henne og hverandre annenhver gang. Med en gang hun var ferdig med å sjekke blodtrykket mitt, og titte på at alt stod bra til i magen, gikk hun ut igjen og ble borte en stund. Første som kommer ut av Marcus var ”Hu der var skikkelig Duckface!”, noe som var en god beskrivelse. Overleppa hennes måtte seriøst være sprøyta full av ett eller annet.

Jordmor kom og gikk ved jevne mellomrom, noe som egentlig var temmelig behagelig. Vi fikk tid til å være for oss selv, og prøve å slappe av før ting skulle sette ordentlig i gang. Når klokka begynte å nærme seg 23.00, kom jordmor inn, og vi hadde en liten snakk om smertelindring. Hun lurte på om det var noe jeg hadde tenkt på å prøve, hvor jeg da kunne fortelle henne at jeg hadde gått bort fra badekar, og hadde lyst til å teste akupunktur. Hun skulle gå og undersøke om det var noen til stede som kunne sette dette på med, men kom etter hvert tilbake med beskjed om at den eneste som kunne sette var opptatt. Valget falt da rett på epiduralen, for det var helt uaktuelt å gjennomføre dette uten noe til å dempe rietoppene.

Husker jeg var overrasket over hvor raskt anestilegen kom etter han ble påkalt. Hadde lest masse på nett om at dette kunne ta tid, så jeg så for meg å måtte vente en stund før noen kom. Når han kom å introduserte seg selv la jeg fort merke til at han hadde dialekt, og etter en stund måtte jeg bare spørre hvor han var fra. Han var da fra Sel av alle steder, dvs ca 30 min fra der jeg kommer fra. Hva er oddsen for det liksom!? Var veldig fornøyd med hvor nøye han var på informasjomen rundt prosedyren for epiduralen. Fortalte hva han skulle gjøre, hvordan og hvor mange ganger. Aller først skulle han kjenne på ryggen for å finne det såkalte epiduralrommet i ryggraden, for så å markere akkurat hvor det var. Deretter skulle han sette en testdose uten virkestoffer for å se om han hadde truffet riktig, og han instruerte veldig nøye hvordan jeg skulle sitte. Når alt dette var gjort fikk jeg beskjed om at jeg skulle si ifra med en gang om jeg ble nummen i beina, fikk metallsmak i munnen, eller om jeg begynte å se dobbelt. Et lite problem der var at jeg ser jo alltid litt dobbelt, så vi fant vel ut at jeg skulle si ifra om jeg begynte å se rett i stedet ^^. Epiduralen ble satt uten problemer på første forsøk.

Epiduralen virket fort så jeg fikk slappet av litt, noe som var utrolig godt. Kjente jo selvfølgelig riene, men på langt nær i nærheten av hvordan det var før. Da klokken var blitt 01.00 var det på tide med en ny undersøkelse. Jordmor kunne fortelle meg at jeg nå var kommet til 9 nesten 10 cm, og at jeg burde få i meg litt mat og drikke før ting tok helt av. Mat hørtes veldig godt ut, og jeg fikk brødskiver med syltetøy. Spurte også om å få gul saft, og jeg fikk jo saft, bare at den var rød. Hukommelsen til jordmora var tydeligvis ikke 100%. Ikke bare var den i feil farge, men den var så sterk at jeg ble tørst av å drikke den. Marcus var snill og stod ved siden av og fylte opp saftglasset med vann etter som jeg drakk :p

Når klokka begynte å nærme seg tre begynte riene å toppe seg, men vannet mitt gikk ikke. Jeg skjønner pr i dag ikke hvorfor ikke jordmor tok vannet når jeg var kommet opptil 10 cm, men hun ville absolutt at vi skulle vente og se om det gikk av seg selv. Riene ble bare mer og mer tydelige selv med epiduralen, noe som ville si at ting begynte å ta seg ordentlig opp. På ett tidspunkt var jeg utrolig glad for at Marcus stod ved siden av meg og pustet stille og rolig inn i øret mitt. Det gjorde at jeg klarte å puste bedre selv også.

I firetida ble det bestemt at det var på tide å ta vannet etter at jeg hadde vært plassert i alle mulige stillinger uten at det gav noen stor effekt. Når jordmor var på tur til å skulle ta vannet gikk det nå av seg selv, og det viste seg at det var svakt misfarget. Dette gjorde at jordmor ville følge bedre med på pulsen til lillemor, og det ble derfor festet pulsmåler direkte inn i hodet hennes i magen. Var nokså ekkelt, for desto lengre ned hun kom, jo mer kjente jeg at denne kom også. Husker at den følelsen av at vannet gikk var helt fantastisk!! Var et enormt trykk som letta. Selv om vannet gikk skulle det ta enda litt tid før det var tid for å presse :/ På ett eller annet tidspunkt mens vi var på fødestua klarte jeg å slenge ut følgende om det å føde: " Mest naturlige tingen i verden my ass!!" Jeg klarte ikke da, og heller ikke nå, og se hva som skulle være så naturlig med akkurat det å føde.

Vel, tida gikk, jeg fikk beskjed om å snu meg over på ulike sider, og husker  jordmora hele tiden nevnte på at jeg måtte drikke. (Ja, som om jeg hadde lyst på den safta som var så sterk at hele munnen snørte seg sammen)

Når klokken ble rundt fem begynte de å montere de greiene til å ha beina på på sengekantene. Det var endelig på tide å få gjort ting, ikke bare ligge å holde igjen! HURRA!!!! De skrudde også ned epiduralen på dette tidspunktet, slik at riene skulle bli sterkere. Fikk insktuksjoner om hvor det var best å holde for å få mest ut av pressingen, og når jeg skulle starte, puste osv. Må ærlig innrømme at det tok et par pressrier til før jeg skjønte helt hvordan jeg skulle gjøre det, men når jeg fikk teken gikk det unna :) Fikk litt oksygen under veis, for ble visst litt blek, men var ikke noe jeg merket så mye til selv.

Klokka 05.22, på minuttet 23 timer etter jeg fikk første rie hjemme, kom lille Maxine til verden:) Hun gjorde en stille entre,for hun skrek ikke i det hele tatt. Hørte et par gisp etter luft, og fikk en bitteliten baby som lå med åpne øyer på brystkassa og titta på meg <3 Marcus fikk også klippe navlestrengen når det var tid for det :) Fikk etterpå vite av jordmor at lillemor gjorde entre som supermann ^^ Hun ble nemlig født med ene hånda foran ansiktet sitt. Kjenner det grøsser litt nedover ryggen når jeg tenker på at armen kom i tillegg til hodet siden hodeomkretsen var 36 cm :o Synes jo at det er litt moro også siden hun nektet å flytte på armen foran ansiktet allerede da vi var på 3D-ultralyden i uke 27.

Nå skulle vi ligge et par timer i senga å bare slappe av før hun skulle veies, måles og stelles. Var kjempegodt å bare ligge å slappe av, etter mange timer med aktivitet i kroppen. Fikk et par pyntesting pga et par små rift i forkant, men ikke noe revning eller klipp heldigvis :) Jordmora var veldig flink til å støtte opp hodet til Maxine hele veien, og var utrolig flink ellers også.

Marcus ble med og tok første stell mens jeg bare skulle ligge og slappe helt av en liten stund. Da de kom tilbake kunne han fortelle at jenta vår var 3632 gram og 51 cm. Mens de var borte benyttet jeg anledningen til å drikke masse, for var det en ting jeg skulle så var det å komme meg fort på do! Dette var nemlig billetten for å komme over på barselhotellet. Det gikk heldigvis ikke lang tid før jeg både hadde vært på do og dusjet, så da var det bare å ta med Maxine og tingene våre og flytte over på hotellet. Der fikk vi rom med dobbeltseng slik at Marcus kunne bo der sammen med oss.

Hadde en veldig grei fødsel på alle måter. Den tok litt tid, men det får være helt greit når alt annet var så problemfritt :) Er i allefall kjempefornøyd med valg av fødested, og med at jeg fikk ei veldig flink jordmor.